Myter og fakta

Myter og fakta om Isdalskvinnen

 

(siden vil bli oppdatert)

 

Her vil jeg presentere flere myter og sammenligne disse med fakta.

Kildebruk og presentasjon av historie

 

I historiske fremstillinger stilles krav til kildebruk. Kildene skal være pålitelige, oppfylle krav til kvalitet og skal oppgis slik at leseren selv kan kontrollere og stille kritiske spørsmål ved disse.

 

Internett oversvømmes av nettsteder med til dels sterkt varierende pålitelighet. I en rekke tilfeller baserer disse seg igjen ukritisk på andre kilder. Opplysninger på nettsteder uten kvalitetskontroll av innholdet som f. eks. Wikipedia, blir likevel tatt for å være fakta som deretter gjengis eller vises til. Feil og spekulasjoner blir dermed spredd videre uten å fanges opp.

 

Media har også et ansvar. Under etterforskningen av Isdalsaken, ble det allerede i 1970 presentert spektakulære presseoppslag som i flere tilfeller inneholdt en sammenblanding av opplysninger, spekulasjoner og fri fantasi fra journalistens side. I løpet av årene har disse fått fotfeste og blitt til vedtatte sannheter.

 

Saken om Isdalskvinnen er jevnlig viet fornyet oppmerksomhet i media. Den er omtalt og diskuteres livlig en rekke steder på internett, men uten at dette har tilført mye nytt eller bidratt til å klargjøre saken. Fakta blandes fortsatt sammen. Uttalelser fra politiavhør i 1970 blir løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng, og gitt en spennende ny innpakning der gamle myter og mystikken gis ny næring.

Personer intervjues om sine opplevelser, men uten at historiene sammenlignes med det originale kildematerialet. Hukommelsen påvirkes. Man glemmer etter hvert, men det går også andre veien. En tidligere hotellansatt gir en detaljert og levende skildring av møtet med Isdalskvinnen og hvilket inntrykk hun gjorde. Avhørsrapportene fra 1970 forteller gjerne en helt annen historie.

 

Det er krevende å gå gjennom gammelt etterforskningsmateriale som inneholder store mengder opplysninger og detaljer, og der disse ofte spredt over en rekke ulike dokumenter. Ved å skaffe seg et oversiktsbilde oppdager man etter hvert sammenhenger og mønstre. Dette gjør arbeidet både utfordrende, interessant og ikke minst spennende, fordi man kan finne nye og uoppdagete spor. Arbeidet er tidkrevende, men den som ønsker å presentere saker av denne typen, tjener mer på å legge en ekstra innsats i denne delen av prosessen fremfor en ny innpakning av allerede kjent stoff.

 

 

Isdalen 2017. Åstedet er merket med en rød sirkel. I 1970 var hele området dekket med tett skog.

Foto: isdalsaken.no

«Alle merker var fjernet»

 

I de fleste fremstillingene av Isdalsaken får vi vite at alle merkelapper fra klær og andre eiendeler var fjernet.

 

Stemmer det?

 

En detaljert oversikt finner man i boken. Her er både oversikten over funn på åstedet og listen over innholdet i begge koffertene gjengitt.

Smykkene

En rekke steder er det oppgitt av Isdalskvinnens smykker ble undersøkt av eksperter som konkluderte med at disse var «noe billig krims-krams».

 

Fakta:

Uttalelsen er ikke et resultat av undersøkelser foretatt av eksperter, men er hentet fra avhøret av hotelldirektøren på Oppdal Turisthotell den 13. desember 1970. Her beskriver han kvinnen som var sammen med den italienske fotografen, og uttaler bl.a. at «Rundt halsen hadde hun en lang lenke som hang nedover brystet. Utsmykningen virket ganske pen, men utvilsomt noe billig krims-krams. Damen ga som helhet i grunnen et tragisk inntrykk».

 

Kvinnen som ble funnet død i Isdalen dreier seg om langt mer enn sak nr. 4968/70A fra Bergen politikammer. Isdalskvinnen hadde kanskje vært glemt hadde det ikke vært for presseoppslagene og mytene som ble skapt den gang.

 

Mytene holder liv i den gåtefulle historien, og i løpet av årene har media også presentert nye og ukjente spektakulære historier. Slike oppslag skal ikke ukritisk aksepteres som sannheter. Tvert imot. Journalisters krav til egen kildekontroll er varierende. Det er derfor både nødvendig og et sunnhetstegn at publikum stiller kritiske spørsmål til det som presenteres. En sammenligning av myter og fakta i saken om Isdalskvinnen er en god illustrasjon på nettopp dette.

 

Isdalskvinnen som «hemmelig agent»

 

En av de mest kjente forklaringene på Isdalskvinnens virksomhet er at hun var involvert i spionasje, og ryktene spredte seg allerede mens saken var under etterforskning.

 

Det finnes imidlertid spor som peker i helt andre retninger. Dette er omtalt i boken «Kvinnen i Isdalen».

 

 

 

Falske pass

 

Isdalskvinnens falske belgiske pass er omtalt en rekke steder. Antallet falske pass varierer. I enkelte fremstillinger ble de funnet mer eller mindre uskadde. Andre ganger skal det bare ha blitt funnet rester eller bare et plastetui som hadde tilhørt et pass.

 

 

 

Hvor kom Isdalskvinnen fra?

 

I boken «Kvinnen i Isdalen» presenteres hittil ukjente opplysninger og hvilket land det ekte passet hennes var utstedt i.

 

En ukjent mann i drosjen

 

I en artikkel i Bergens Tidende fra 1991 kan vi lese at politiet aldri fant drosjesjåføren som hadde kjørt Isdalskvinnen fra hotellet til jernbanestasjonen. En drosjesjåfør som ønsker å forbli anonym har nå kontaktet Bergens Tidende som skriver at «Sjåføren sier imidlertid til BT at han meldte seg for politiet, ble avhørt og fortalte om en mann som kjørte drosje sammen med kvinnen. For politimester Oskar Hordnes i Bergen som ledet etterforskningen for 21 år siden, er dette nye opplysninger».

 

I boken oppklares denne gåten.

Sydlandske menn i frakker

 

Bergensavisen publiserer i 2005 en av de mer spektakulære historiene. En (i 1970) 26 år gammel bergenser forteller at han fem dager før liket ble funnet, var på tur over fjellet fra Arna i retning Bergen. «Det er skumring ute, i ferd med å bli helt mørkt». I nærheten av Brushytten møter han «en kvinne med fremmedartede trekk. Ansiktet hennes er helt fordreid av angst». Hun er heller ikke kledd for en tur på fjellet. «I det de passerer hverandre former hun munnen som for å si noe, men blir skremt av to frakkekledde menn som haster etter henne. Mennene ser sydlandske ut. Den unge bergenseren blir grepet av en veldig følelse av fare». Da han senere treffer bekjente skal han ha uttalt at «det skjer noe grusomt på fjellet i kveld». Etter at likfunnet blir kjent i media skal han ha kontaktet politiet, men til BA forklarer han at svaret han fikk var «Glem henne, hun ble ekspedert. Saken blir aldri oppklart».

 

Var det Isdalskvinnen han møtte? Finn svaret i "Kvinnen i Isdalen".

 

Den «hemmelige koden»

 

Notatene som ble funnet i en av koffertene ble gjennom avisoverskrifter til en «hemmelig kode».

Etter få dager ble det kjent at det kun dreide seg om en oversikt over datoer, steder og reiser. Notatene er ikke kryptert, men likevel fremstilles dette kladdearket enkelte steder fortsatt i dag som en «kode».

 

I boken påviser jeg at «koden» kan fortelle oss langt mer enn det etterforskerne fant i 1970.

Hotell Hordaheimen. Her bodde Elisabeth Leenhouwfr på rom 407 fra 19. til 23. november. Pilen peker mot det som var rom 407 i 1970. I dag er dette rom 409 og er utvidet rundt en halv meter på bekostning av daværende rom 408 (i dag 410).

Foto: isdalsaken.no

Isdalskvinnen bodde på dette rommet.

Foto: isdalsaken.no

Hotell Neptun. Her bodde hun som Alexia Zarna-Merchez fra 30. oktober til 6. november.

Foto: isdalsaken.no

Det har blitt hevdet at hun ville ha rom uten mulighet for innsyn fra andre bygninger. Bildene viser utsikten fra de tre vinduene i rommet hun valgte på Hotell Hordaheimen.

Foto: isdalsaken.no